lørdag 29. november 2014

Proteinrike eple- og bananpannekaker - uten melk

Nei, jøss! Har du sett på makan? Her kommer det nok et sjeldent innlegg fra denne frøkna. Og hva er unnskyldningen min for å ha vært sløv med innleggene mine denne gangen da?
Jo, det skyldes rett og slett en PC som lever livet på sine egne premisser, som velger selv når den vil sove, og selv når den vil lystre... Med andre ord er PC'en min som kvinnfolk flest om dagen; Det er ikke bare å trykke på en knapp når man vil ha noe...

Dagens innlegg blir nokså kort, og det skal ikke handle om noe mer spennende enn en oppskrift på pannekaker som jeg lovet @mrtenten og @marenfriis at jeg skulle legge ut for tre dager siden. Ups!



Jeg kan på forhånd si at oppskriften blir litt på måfå, ettersom jeg personlig ikke er spesielt flink til å forholde meg til hverken oppskrifter eller bruksanvisninger, men heller prøver meg frem til jeg får det resultatet jeg vil (og noen ganger som jeg kanskje ikke helt vil...).
Men her kommer ihvertfall oppskriften på eple- og bananpannekaker, så godt jeg kan huske:

Proteinrike eple- og bananpannekaker uten melk:
Denne oppskriften gir ca. 8-10 små pannekaker

Til pannekakene trenger du:
2 stk. epler
1 ts. kanel
2 stk. bananer
3 hele egg
1-2 scoops Bakepro (bakeprotein)
1 ts. bakepulver
2 ss. sukrin
1-2 never havregryn
Ukjent mengde grovt mel (etter eget ønske) - jeg tilsatte mel til jeg syntes røra var passe tykk.

Til syltetøyet trenger du:
1 dl. frosne jordbær
1-2 ss. sukrin
1 ts. sitron/limejus

Fremgangsmåte:
1) Start med å skrelle eplene og dele de opp i passe tynne epleskiver. Deretter fjerner du kjernen slik at du får 8-10 fine epleringer og har et dryss kanel over dem.
2) Mos banene til de får en bløt og fin konsistens.
3) Tilsett de tre eggene og rør godt sammen.
4) Deretter tilsetter du bakeprotein, sukrin, bakepulver, havregryn og ønsket mengde mel.
5) Dypp eplebitene i røra, slik at de er helt tildekket og legg de i en varm stekepanne (ikke for varm! Da svir du dem. Jeg bruker nest-nest sterkeste varme på komfyren, og dekker til stekepanna med et lokk.). For å få en jevn og fin pannekake, fyller du røre i epleringenes kjerner, slik at det ikke lenger er et synlig hull i pannekaken. - Epleringene bestemmer omkretsen på pannekakene, så ikke bruk for mye røre.
6) Mens pannekakene stekes, heller du jordbærene i en kjele og tiner dem opp under omrøring. For å få et mer flytende resultat, moste jeg bærene med en gaffel.
7) Når bærene er mer eller mindre tint, tilsetter du sukrin og sitron/limejus.
8) Når pannekakene er ferdig stekt, er det bare å helle over ønsket mengde syltetøy og nyte med GOD samvittighet!

Bon Apetit!

tirsdag 28. oktober 2014

Winter Wonderland

Nå er det like før vi står overfor et sesongskifte igjen. Hvordan vet jeg dette? Jo, du skjønner det at, i tillegg til at kalenderen min kan informere meg om at vi nærmer oss overgangen fra oktober til november, så har jeg fått min årlige kløe etter å ominnrede mitt lille krypinn. Jeg får dette behovet rundt denne tiden hvert eneste år. Og jeg skulle gjerne skrytt på meg at dette er et instinkt som følger med høstsesongen, men jeg må bare være ærlig å innrømme at dette nok går mer på at det nærmer seg eksamener, og jeg heller skulle gjort alt annet enn å grave nesa mi ned i pensum. Så jeg har brukt dagen på å gjøre akkurat det. Altså alt annet enn å grave nesa mi ned i pensum…

For hva er vel bedre enn litt vinterinspo for å få et avbrekk fra sin egen fornuft?
Hadde det nå vært sånn at jeg hadde hatt min egen selveierleilighet i stede for en «leie»-leilighet nå, så hadde jeg nok gått løs på både vegger og tak med malerkost, god spirit og duse, varme farger. Så frem til jeg er ferdig med skole, er det kanskje mest fornuftig å ikke eie noe som helst.


Og bare sånn at vi har det på det rene, så er jeg et vinterbarn av natur. Jeg simpelthen ELSKER vinteren, og da er det klart at jeg må dele min lidenskap for det eventyrlige vinterhalvåret med deg, så bare sånn for sikkerhets skyld, har jeg klippet sammen en liten filmsnutt av noen av de fineste vinterbildene jeg klarte å finne på INTERNETTET sammen med en UTROLIG chill sang.



Enjoy!




onsdag 17. september 2014

På hjul med frøken Hokholt


Når jeg sier substantivet "skole", regner jeg med at dine assosiasjoner til ordet går mot bøker, lange dager i klasserommet, tørrprekener fra trøtte lærere, også videre... Jeg vet ihvertfall at dette var mine assosiasjoner til ordet "skole" før jeg begynte å studere.
Her jeg sitter nå, må jeg innrømme at denne assosiasjonen var ganske fjern fra sannheten... i mitt tilfelle ihvertfall. Skolehverdagen min består så langt ifra kun av lesing, klasserom og trøtt undervisning. Vi har i aller høyeste grad en skolehverdag preget av samhold, hygge og praktiske emner. Deriblant friluftsliv (og det det måtte medbringe).

Vår første ordentlige klassetur, skjedde, som du kanskje har forstått, på to hjul. 
Vi sov henholdsvis i gapa-huk, eller under stjernene, og ble godt kjent med både mygg og knott i løpet av den første natta (som du kan se av bildet under).

Myggstikk på alternativt sted, aka naturens svar på botox (og nei, overleppa mi ser normalt ikke ut som noe du kunne revet av ansiktet til Big Ang). Kutter riktignok ned litt på botox regninga, men klør no' inni gamperæva.

Go' jentene, Emma og Anita koser seg i solveggen.

Radarparet Milli og Merin i matchende hoodies. Et must når man skal på tur i skog og mark!

Med 45 liters sekk på ryggen, fungerende sykkel mellom bena, fantastisk flotte klassekamerater og en høstsol som glimter med sitt nærvær og varme vesen, kjennes livet ganske allright.
Alt i alt er det kanskje ikke så aller verst å være student?



tirsdag 2. september 2014

Ut på tur, aldri sur

Når man skal på obligatorisk tur med klassen, må det mest nødvendige handles inn. I dag bærer det ut på tre dagers sykkeltur med masse herlige klassekamerater, og når man skal sove i gapahuk i Guds frie natur, er det klart at man må ha en rosa sovepose fra McKinley, Lilla og svarte Gore-Tex sko fra NestFit, en 40liters ryggsekk fra McKinley og en splitter ny, super lekker, lilla regndress. Jeg kommer til å bli den tøffeste baben i løypa!

 

Det kommer kanskje ikke som noe stort sjokk når jeg sier at jeg er en smule glad i å shoppe. Jeg er tross alt en jente med visse behov. Hadde jeg hatt ubegrenset med penger, ville det gått varmt i plastikken noen ganger, og når jeg ser alt det stilige treningstøyet der ute, som jeg sååå gjerne skulle hatt i skapet mitt, men som jeg ikke har, er det klart det kribler litt i lommeboken. Handleturene i sportsbutikkene i dag, gjorde ikke ting noe lettere akkurat. Heldigvis klarer jeg å begrense meg i noen grad, så i stede for å kjøpe alt jeg ville ha, lagde jeg en fotocollage som jeg kan sikle over daglig.

Disse plaggene står øverst på ønskelista mi for øyeblikket:


1) Turkis Shape Lydia Anti-Shake tights, fra X-life
2)DCore FT Grafitti Shorts, fra X-life
3) Rosa og svart tights, fra Kari Traa
4) Adidas Studio Power Laces tights i rosa, fra X-life
5) Better Bodies oransje Contrast hotpants, fra X-life
6) Better Bodies Cammo long tights, fra X-life
7) Turkis tights, fra Kari Traa
8) Reebok DST leggings i blå, fra X-life
9) Hight top boxing shoes, fra Everlast

mandag 1. september 2014

En reise til Island for å hente hjem sølv, lakris og ære

Nå har jeg klødd i fingrene i over en uke, etter å få lagt ut dette innlegget. Unnskyldningen min for at jeg er treg denne gangen, er at surrehuet som jeg er, klarte å legge igjen laderen til PC’en, hos min kjære i Oslo. Altså har jeg levd en uke med en PC, uten strøm… Jeg regner ikke med at jeg trenger å utdype noe videre for dagens teknologiske vidunderbarn, hvilken påkjenning dette kan være.
Der min kjære leser, har du altså grunnen til at det ikke har blitt lagt ut noe skryteinnlegg fra nordisk på Island før nå. Jeg ville dessuten legge ut bilder fra turen hver dag på Instagram, men nå som vi allerede har fått konstatert at jeg er et surrehue, ser jeg ingen grunn for å legge skjul på at jeg klarte å legge igjen mobiltelefonen min i Norge den helgen. Derav, ingen daglige oppdateringer.
Som du kanskje har skjønt av de siste innleggene mine, var jeg på en slags diett før jeg reiste til Island. Ikke direkte for å gå ned i vekt, men for å se hvordan kroppen min ville respondere på å spise ren mat. Denne eksperimenteringen, angrer jeg litt på i ettertid. Ikke fordi jeg ikke har kjent en positiv endring av bl.a. energinivå og selvfølelse, men fordi jeg tapte en del av den «massen» som jeg var vandt til å fylle draktene med under trening. Burde strengt talt kanskje ventet til etter nordisk med dette, da jeg i tillegg alltid stresser av meg minst en kilo rett før stevner. Kort sagt, mistet jeg mye av det trykket som jeg hadde kjent i draktene før vi dro.
Jeg antar at det ikke vil være en overdrivelse å si at oppvarmingsløftene på stevnet, var hinsides dårlige, noe som bidro til at jeg stilte på plattingen med en selvtillit lik null. Heldigvis har jeg et hode som er veldig tilpasningsdyktig, og selv om jeg aldri kom helt i den modusen jeg pleier, klarte jeg i hvert fall å omstille meg såpass at jeg dro i land perser i alle tre løft. Det vil si, at jeg innser at jeg ikke har lov til å klage på mitt første internasjonale stevne.

De personlige rekordene mine ble seende slik ut:
Knebøy:
Fra 162,5 på NM – 170kg nå
Benkpress:
Fra 85kg på NM – 90kg nå (endelig satt den)
Markløft:
Fra 152,5kg på NM – 155kg nå
Totalt:

Fra 400kg på NM – 415kg nå

Filmen ser du her



Kort oppsummert reiste jeg fra Island med en individuell sølvmedalje rundt halsen, og en stor, feit pokal i gull, som det norske jentelaget dro i land som beste lag. 
Vel, teknisk sett dro jeg ikke hjem med pokalen, men jeg har den ihvertfall med meg i sinnet! Sammen med de norske landslagsjakkene. Å, hvor jeg fantaserer om å eie min helt egne, røde landslagsjakke, men for å fortjene en sånn, må jeg først dra i land "jakkekravet". Eller hva, jenter?




torsdag 21. august 2014

And so the countdown begins...

Nå er det bare snakk om timer før det braker løs i Island, og mange flotte løftere har tatt turen for å gjøre Keflavik utrygt.

Klokken 10.00 (lokal tid), eller 12.00 norsk tid i morgen, sitter jeg antakelig på en stol i en lokal gymsal, med headphones godt trykt ned over ørene mine mens det pumper sint musikk igjennom øregangene, og en gærning står og surrer knebind så hardt han makter rundt de små kneskålene mine. Og DA er det igang. Meg mot stanga og vektskivene, ni løft og et intenst ønske om nye perser.

Tilbakeblikk til A-kurs når jeg enda var ganske fersk med utstyret.

Jeg må innrømme at det man kan kalle konkurransenerver så langt har uteblitt, men nå mens jeg sitter her og visualiserer og deler denne begivenheten med deg, kjenner jeg at jeg tillater nervene å komme krypende.
Alt kan skje i styrkeløft med utstyr. Resultatet behøver ikke være gitt fra start. Storfavorittene kan gjøre skjebnesvangre brølere, mens underdogsa kan ha sitt livs prestasjon.
Frem til nå har jeg nok forsøkt å innbille meg selv at jeg er her for å konkurrere mot meg selv, men mens jeg rabler ned en haug med ord på PC'en, går det opp for meg at jeg bryr meg litt mer om de andre løfterne enn jeg har tillat meg selv å tro.

Vel, alt forarbeid er allerede unnagjort, så nå er det ikke mer jeg kan gjøre enn å vente. Og i morgen, gjøre mitt aller beste!

Håper på like bra krutt i bøyen i morgen, som det var på NM på Storefjell

Enn så lenge får du vente i spenning, mens du heier på meg og mine lagkamerater og gjerne også følge med her, hvis du ønsker å følge oss live, i stede for å se på oppsummeringa som kommer i etterkant :)

tirsdag 19. august 2014

"Fortsett å svømme..."

For de som kjenner meg, er det ikke akkurat siste nytt at jeg kan være en smule distré iblant. For dere som ikke kjenner meg godt, kan jeg meddele at det ikke akkurat kommer overraskende for enkelte når jeg nå informerer om at jeg tydeligvis ikke var helt forberedt til skolestart. Vent, vent! Før du trekker noen slutninger, vil jeg du skal lese videre.
Alt forarbeidet var grundig gjort det altså… trodde jeg, helt til en liten fugl hvisket til meg at jeg hadde glemt å søke hos Lånekassen om studiepenger :O Hakeslepp
Ikke rart alle andre fikk pengene sine før meg!!!
Vel, når verden går deg imot, sies det at man skal
«fortsett å svømme, fortsett å svømme, fortsett å svømme, svømme, svømme. Hva gjør vi nå? Jo, svøm, svøm…»
                                                                                                                                                           Dory




Jeg har derfor forsøkt å se bort ifra at de pengene hadde vært en stor hjelp i Island, nødvendige i forhold til å betale nødvendigheter som husleie, mat, trening, pluss pluss og ville smakt veldig søtt på min sparekonto. Merkelig er det, at uansett hvor langt bak i glemmeskuffen du prøver å dytte de skitne sokkene, vil «problemet» liksom ligge og gnage bakerst i hjernebarken allikevel.

Så denne meldingen her var utrolig god å våkne til på morgenkvisten:


mandag 18. august 2014

Proteinlapper

Her er oppskriften jeg lovte på proteinlappene/pannekakene som jeg omsider har klart å få til. Ikke bare henger de sammen etter steking. De smaker også kjempe godt! Se der! To fluer i en smekk! Hvem hadde trodd det?

Du trenger:
1 banan
50g. havregryn
2-4 ss. vann eller skummet melk
1 egg
1-2 ss. Sukrin
1/2-1 dl. Bakepro (bakeprotein)
50g. mager kesam (ev. mager vanilje kesam)
40g. bær (etter ønske)
1/2-1 ts. fett til steking (personlig foretrekker jeg Cocosa)

Fremgangsmåte:
1) La væske (vann/melk) svelle en liten stund med havregryn - helst over natten.
2) Rør inn egget og mos deretter bananen inn i blandingen.
3) Tilsett Sukrin og Bakepro (ev. litt salt om ønskelig)
Dersom blandingen blir veldig fast, tilsetter du litt mer væske til du får ønskelig konsistens - IKKE for flytende! Da får du grøt, ikke pannekaker.
4) Smør litt av fettet ut i pannen og doser tre-fire små lapper i pannen av gangen.
5) Serveres med mager kesam og bær

Tips: Når jeg vil ha kesamen noe søtere, tilsetter jeg noen dråper vaniljeessens og litt sukrin. Nom nom!


søndag 17. august 2014

"Du er hva du spiser" sier de...

Den siste tiden har hodet mitt for det meste sirkulert rundt styrkeløft, styrkeløft og enda mer styrkeløft. Kanskje fordi det er en utrolig fet idrett, men mest sannsynlig fordi Nordisk mesterskap i Island nærmer seg med stormskritt. Nå er det faktisk under en uke til jeg står på plattingen på mitt aller første internasjonale mesterskap på veiene av meg selv, Norge og klubben i mitt hjerte, Oslo Styrkeløftklubb.

Blant tankene som har svirret i mitt lille hode, er det verdt å nevne at jeg har hatt et ønske om å begynne med en matplan som kan gi meg mer kvalitet i den næringen jeg dytter i brødsaksa mi. Dette i et håp om å få mer kvalitet i treningen (og jeg ville løyet om jeg hadde sagt at frynsegodene om en strammere kropp ikke har streifet tankene mine, så jeg vil anta at det også hører med).


Og med en slik plan, eller diett som noen kanskje vil kalle det, følger naturligvis visse restriksjoner, som igjen medbringer ustoppelig fantasering om alt det man IKKE kan spise. Heldigvis har jeg hatt min gode venninne Annette med meg i prosessen sånn at jeg ikke trenger å lide i stillhet. 
Det vanskeligste å takle så langt, har vært det intense sukkersuget, noe jeg igjennom et titalls ganger, har forsøkt å løse med å lage en liten omgang proteinpannekaker. Resultatet har, som du kan se, vært svært sprikende, men jeg begynner å nærme meg noe som kan kalles pannekaker ihvertfall.
Dette var mitt første forsøk på proteinpannekaker. Ikke så alt for fjernt fra en pannekake dette her?

Det ble ihvertfall en fantastisk god grøt da!

Og dette var den siste runden min. Nærmer seg - oppskriften finner du her.

Det andre som har sirkulert i mitt lille hode, er selve løftingen, konkurransen, det som skjer på plattingen, når det virkelig gjelder. Jeg har vært igjennom alle mulige scenarier for hva som kan skje mens jeg står alene på plattingen i Island for å vise hva jeg er god for. Bare meg, tre dommere, tre lamper - vil de være hvite, eller røde? En million tanker svirrer konstant rundt og jeg gjør mitt for å holde nervene på en armlengdes avstand. Midt oppi alt dette, titter en god venn og et stort forbilde innom disse tankene, og jeg klarer å innhente ny motivasjon når jeg ser denne filmen av Bo Andre Bergan som under Senior NM i år, kjempet til sist slutt i et tappert forsøk på å hente hjem gullet. Et prakteksempel på at ingen unnskyldninger er gode nok for ikke å jakte på drømmen sin.


onsdag 30. juli 2014

Motivasjonen kommer krypende

Nå nærmer nordisk seg med stormskritt, og motivasjonen min er på vei i riktig retning igjen - hånd i hånd med treningen. Selv om trykket har vært bra, men ikke supert, føler jeg meg sterk om dagen, noe som logisk nok påvirker både motivasjon og selvtillit. 
Nordisk skal bli moro, og jeg kan ikke vente med å endelig sette mine føtter på Islandsk jord!


Ukas Smiley


"Tung" utstyrsbøy og ukas klare høydepunkt

Nå må jeg innrømme at jeg har slitt og fortsatt sliter litt med noen plagsomheter i kroppen. Som f.eks. en lysk som skriker etter å slippe vanlig knebøy, men ironisk nok heller foretrekker drakt- og okklusjonsvarianter, en hofte som elsker å krangle og en arm som helt nylig har blitt litt betent. Ja, kort sagt en kropp som er av den oppfattelsen at jeg er 4x min egentlige alder, og hadde foretrukket det om jeg hadde holdt sengen i stede for å "hit the gym". 
Skader er vel noe enhver idrettsutøver gjennom sin karriere har gjort seg kjent med, og derfor også vil være klar over viktigheten av dyktig ekspertise for å holde de små rakkerne unna. Personlig har jeg testet mye forskjellig. Noe uten noe særlig hell og annet med ganske gode resultater. Over en periode frem mot NM, fikk jeg en del hjelp fra Jørgen Aukland, for å bl.a. klare å kjøre knebøy og markløft smertefritt. For dere som har sett løftene mine fra NM, kan man vel trygt si at dette var et smertefritt og godt stevne for min del. Så istedenfor å holde på min "Miracle-worker" i smug, tenkte jeg kanskje det mest allrighte å gjøre, ville være å dele med alle der ute som kanskje trenger en "helbredende" hånd, at mr. Jørgen Aukland nå har fått en stilling ved Klinikk for Alle på Majorstuen.


Jørgen S. Aukland. Klinikk for Alle.
For spørsmål, eller timebestilling kan han kontaktes på tlf: 41177757 eller mail: jorgen.skaug.aukland@klinikkforalle.no 


søndag 20. juli 2014

Gult er kult, blått er rått, grønt er skjønt...

Vi vet alle at den norske sommeren, akkurat som en kvinne i sin pre-menstruelle periode, kan være svært svingene og ubestemmelig. På en dårlig dag, kan det være både kaldt, høylytt og utrivelig, mens de gode dagene gjerne er så varme og milde at det meste kan tilgis.     
       I dag har vært en sånn dag. Og hva er vel bedre enn å hylle dette med et frokostbord dekket med søte fristelser, besøk fra mamma og hennes bedre halvdel, og den nyeste utgaven av «Vakre hjem og interiør»? #Ekstase!

1. Havregrøt med mandler og blåbær.
2. Kesam med vaniljeessens, melon og mandler.
3. En herlig kopp Chai te.

1 stk. lykkelig jente.



Når besøket mitt vendte nesene sine sørover mot Oslo igjen, tok det meg omtrent 28,35 sekunder etter at døren var lukket, før jeg dukket ned i min nyankomne pornografi. Og med det er det jo klart at jeg fant mye smågodt jeg bare MÅ ha. Deriblant denne taklampa fra HK living (pluss litt til):


Jeg ELSKER farger! Som Kate Spade sier;


Så ha en riktig fargerik uke!



tirsdag 1. juli 2014

Kaptein på ditt eget skip

Nå skal jeg stille deg noen spørsmål som det er viktig at du svarer ærlig på. Ikke for min del, men for din egen. Har du en drøm? Et større (eller mindre) mål som du verker etter å nå? Har du strebet etter å nå dette målet lenge, eller er det en mer svevende, litt udefinert drøm?   Uavhengig av dette, vil du være avhengig av å mestre kunsten å stykke opp det hele,   for hvis jeg ikke er helt på tyttebærtur nå, så vil jeg anta at dette målet kanskje er hva vi kan kalle «utenfor rekkevidde» akkurat nå. Det vil ikke si at du skal gi opp, eller at det vil være umulig for deg å nå dit du ønsker. Snarere tvert imot. Det er fantastisk hvis du tillater deg å være en drømmer. Jeg vil faktisk tørre å påstå at dette er livsviktig. Det er viktig for livsgleden til et menneske at man har noe å strebe etter. Og når du har nådd dette målet, må du finne deg et nytt mål.
Så, det at målet ditt kanskje er en smule ambisiøst, vil ikke si at du skal legge det på hylla. Det vil bare si at kanskje du skal tillate deg å være såpass realistisk at du må finne mindre delmål som kan hjelpe deg på veien til å nå det endelige målet ditt. Stykke det opp, slik at du hele tiden vil kunne se at du er et skritt nærmere. Akkurat som med en pizza. Du kaster deg gjerne ikke over hele pizzaen på en gang, men stykker den opp, sånn at du for hver fullførte bit, vil kunne se at du er litt nærmere å ha fullført det hele. Am I right?
Hvorfor er dette viktig? Jo, for å klare å holde deg motivert. For at ikke veien skal virke så ufattelig lang, og for at du skal evne å glede deg over de mindre prestasjonene også.


"Det er viktig for livsgleden til et menneske at man har noe å strebe etter. Og når du har nådd dette målet, må du finne deg et nytt mål."




Etter mitt siste stevne er det en skam at jeg ikke har publisert dette innlegget tidligere. Jeg har nemlig en stor drøm. En drøm om å bli blant de beste i min «kategori». Om dette noen gang kommer til å skje, er det umulig å vite, og folk må gjerne si at dette er et overambisiøst mål å sette seg, men er det ikke opp til meg hva jeg ønsker å jobbe for? Kan ikke jeg få lov til å kjempe de kampene som kreves for å prøve å nå dit? Det er klart jeg også ser at dette er et veldig ambisiøst og kanskje til og med uoppnåelig mål, men det hindrer meg ikke i å prøve. Til å begynne med, følte jeg at det hele virket håpløst og at jeg kanskje en vakker dag kunne hevde meg som veteran i miljøet. Det var motivasjonen jeg måtte klamre meg til da. I dag motiverer det meg mer enn noe annet at jeg vet at veien er lang og tung og at jeg genetisk sett ikke vil kunne bli ordentlig god. Trangen til å motbevise de oppfattelsene jeg selv var av til å begynne med, er en utrolig god hjelp på veien, men selvfølgelig har jeg vært nødt for å sette meg delmål for å komme meg hit jeg er i dag. Og jeg gjør det enda.
I perioder, holder det med delmål som går ut på at jeg skal prestere godt på et stevne o.l., men i perioder hvor treningen er tung, og motivasjonen mer eller mindre uteblir, må jeg ta en uke, og innimellom til og med en dag av gangen.   «Målet for denne uka er å gjennomføre alle øktene»,    «Målet for i dag er å gjøre litt mer enn motstanderne mine»,      «Jeg kan ikke droppe en økt. Det vil gi motstanderne mine en hel dags forsprang».



Nå lurer du kanskje på hvorfor jeg rabler i vei om dette.
Jeg skriver dette fordi jeg nylig nådde flere av mine delmål. Mål som jeg ikke hadde innbilt meg og nå så fort, men som allikevel var viktig for meg å gjøre på akkurat dette tidspunktet.
På senior NM i slutten av mai, hadde jeg et utrolig viktig stevne for min egen del. Her visste jeg at det kom til å løfte mange sterke jenter i min klasse. Tre av dem var jeg fullstendig klar over at ville utklassere meg, et par var jeg sikker på å slå, mens noen av jentene var jeg veldig usikker på. Allikevel var jeg bestemt på å kjempe med nebb og klør for å holde disse løfterne bak meg, slik at jeg kunne sikre meg en fjerdeplass. Jeg klarte å holde disse løfterne bak meg, og en uheldig situasjon for storfavoritten i min klasse, sikret meg til og med en tredjeplass.
Målet om pallplass på senior NM var derfor i boks lenge før forventet.
I tillegg klarte jeg målet mitt om 400kg totalt, som var en milepæl som jeg hadde sett for meg å nå enda senere enn dette. Dette sikret meg også en plass i det nordiske mesterskapet til høsten. En utrolig stor begivenhet for meg. Jeg fikk noen fine perser i både bøy og mark.
Jeg strakk nok en gang ikke til i benken og havnet under min personlige rekord her, noe som hjemsøker meg.
Utenom 90kg i benkpress, tok jeg flere av mine delmål allerede på dette stevnet, noe som bringer meg til poenget mitt, som er at jeg for første gang på lenge, ble sittende helt uten noen større delmål. Jeg merket omtrent umiddelbart at dette hadde en utrolig negativ innvirkning på motivasjonen min, og til tross for at jeg i samarbeid med Jørgen, har klart å sette meg nye, realistiske delmål for tiden fremover, har jeg ikke helt klart å hente frem den lille gnisten som jeg hadde før NM igjen.
Det er lett å snakke om motivasjon, drømmer og mål i gode perioder, og det er lett å glemme hvor tunge de tunge periodene kan være. Heldigvis er det ikke så lett å glemme hvor gode de gode periodene kan være, så for alle dere som er i samme synkende båt som meg akkurat nå; fortsett å kjempe for å tette det hersens hullet og få vannet ut av båten, for hvis en ting er sikkert, så er det at vi mer enn gjerne vil holde oss flytende.





Her finner du en liten snutt fra stevnet mitt:

fredag 23. mai 2014

This is why I lift

NM nærmer seg med stormskritt og jeg er i gang med siste uke av oppkjøringen før den store helgen. Det har vært mye tung belastning siste tiden og det merkes på både kropp og sinn. Nå skal det være sagt at jeg generelt er ganske heldig og slipper unna mye skader, men en kranglete hofte, sliten skulder og tung kropp begynner å lengte etter en lang sommerferie med mye fokus på rehabilitering og pleie.
Og det beste med denne sommeren jo være at Jørgen og jeg har klart å lure med oss et herlig vennepar til Spania for torturere dem med sol, varme, trening og MYE god mat! Men jeg kommer tilbake til det senere ;)

Blogginnleggene mine den siste tiden har i stor grad dreid seg om motivasjon og forklaringer på hvorfor jeg driver med akkurat styrkeløft, og du som leser begynner kanskje å bli litt forsynt med den slags, men jeg har laget en liten styrkeløftkompilasjon som jeg synes illustrerer miljøet på en så god måte, at jeg bare MÅ dele den med deg.
Obs obs! Anbefalt aldersgrense er 21 år. Kan inneholde sterke bilder. Ses på egen risiko.


onsdag 7. mai 2014

En nominasjon verdig

I disse tider hvor nominasjoner og utfordringer til å bade i sjøen hagler rundt oss, valgte jeg i går å sette ned foten og tok et lite opprør med trenden.


Nå vil jeg ikke ha på meg noe rykte om at jeg er feig eller noe her altså. Jeg kan gjerne ta en dukkert jeg også, men jeg ser ikke helt hensikten med å dele med alle og enhver akkurat hvor fælt det er å bli kald på tottetassene, eller hvor flink man er som faktisk gjennomfører. I tillegg ser jeg på trenden som et slibrig forsøk på å snylte til seg alkohol, eller en finere middag som overhode ikke er fortjent i mine øyne… Newsflash: å bade er noe folk har gjort frivillig i generasjoner uten noe større behov for å profilere seg selv og egen innsats.

Misforstå meg rett altså. Dette er ikke noe jeg er bitter for, eller som irriterer meg i noen større grad. I starten syntes jeg faktisk det var litt underholdende med alle som stilte opp foran kamera iført bare et lite tøystykke, eller blanke messingen og hakket tenner mens de forbarmet seg over den luringen som nominerte dem til å hoppe i sjøen, samtidig som de uten å nøle, sendte utfordringen videre til en haug av andre folk, som innen 24 timer, ville stå på bryggekanten å kjøre en nøyaktig reprise av det førstemann så bittert måtte, for å slippe unna alkoholgjeld til sine gode venner (#trekkepustenpause). 
Når det er sagt, er det begrenset hvor mange ganger samme ting kan være morsom, og når det for ørtifjørtende gang i løpet av en dag popper opp en ny film, med akkurat samme replikkene, bare noen andre navn, kjenner jeg at det ikke er så farlig at nettverket har tatt seg en litt for tidlig sommerferie.

I og med at jeg innledningsvis skrev at jeg har bestemt meg for å ta et opprør med denne trenden, lurer du kanskje litt på hvorfor jeg i det hele tatt har tatt meg bryet med å skrive om dette. Svaret er egentlig ganske enkelt, for jeg antar at med den eskaleringen som har skjedd de siste dagene, er det vel bare et tidsspørsmål før denne pesten rammer meg også. Jeg vil derfor ha det skrevet svart på hvitt at jeg ikke ønsker å motta noen såkalt «nominasjon», med mindre det har å gjøre med noe fantastisk jeg har gjort, som faktisk fortjener en ordentlig nominasjon… Sånn som til «Miss Universe», eller Nobels fredspris for eksempel.
Skulle du allikevel ikke klare å motstå fristelsen til å «nominere» meg, tar jeg selvfølgelig imot utfordringen, men ikke forvent å se noen film av det på Facebook. Du kommer ikke til å få noe håndfast bevis på at jeg faktisk har gjennomført. Med andre ord, får du bare ta det for god fisk at dersom jeg sier at jeg har gjort det, så har jeg gjort det… Ingen skal få noe brett med øl fra meg, og skal jeg investere i en god vin, eller middag, skal jeg da for pokkern meg ha den selv… Ikke er jeg interessert i å holde liv i denne ilden heller, så du vil heller ikke få se noen videre «nominasjoner» fra denne kanten. Altså, venner og familie av Christina Hokholt Person; Jeg kan stolt meddele at dere er trygge fra «nominasjon» til å bade innen 24 timer.
Og mens alle dere andre har vært opptatt med å vise verden at dere har vært så flinke og badet i sjøen, har jeg selv vært i svømmehall og tatt livbergingsprøva og kost meg i mitt eget badekar, med akkurat passe temperert vann og et nydelig glass med hvitt.


 

God bading videre! Morna!

tirsdag 22. april 2014

Hverdagshelter

Den siste tiden har jeg tenkt mye på motivasjon. Du vet, den drivkrafta som får oss til å gjenta den samme tingen titusentalls ganger, som får oss til å reise oss igjen, til tross for at vi er helt knekt, som får oss til å kjempe oss igjennom motgang og smerte, bare for å bli bittelitt bedre, som gjør at vi er villige til å feile gang på gang… på gang, men allikevel ikke gi opp før vi har kommet oss dit vi ønsker å være.


Ukas Smiley

Igjennom det siste året, hvor jeg har valgt å begynne å satse ordentlig på styrkeløften, har jeg opp til flere ganger fått spørsmål om hvordan jeg klarer å holde meg motivert når så mye av fritiden min går til trening, og spesielt etter at jeg flyttet til Elverum hvor jeg ikke har styrkeløftmiljøet rundt meg på samme måte som jeg har hatt i både Oslo og Lillehammer.
Lenge syntes jeg dette var et spørsmål som var vanskelig å besvare. Jeg forsøkte å gi gode svar, men kjente ofte at jeg selv ikke var helt overbevist om at svarene jeg gav var sanne, for svaret bør jo være ganske enkelt… «Fordi jeg elsker det jeg gjør.»
Og nå tenker dere sikkert at hvis jeg ikke elsker det jeg gjør, hvis det svaret var en løgn, hvorfor holder jeg da på med nettopp styrkeløft?
Saken er den at er ikke lenger dette svaret en løgn. elsker jeg virkelig å gjøre det jeg gjør, men jeg hadde en lengre periode hvor jeg ikke gjorde det, hvor jeg ikke var helt sikker på om jeg hadde funnet min plass, hvor jeg slet med å slå meg til ro med tanken på at dette var det jeg skulle drive med, som jeg skulle vie all min fritid til. Og jeg kan selvfølgelig fortsatt ha perioder hvor jeg hater å dra på trening, hvor jeg hater at jeg er låst, hvor jeg hater at dagene mine allerede er planlagt for meg flere uker i forvegen, hvor jeg hater at livet mitt er så forutsigbart, men i perioder som nå, hvor nesten alt jeg vil, er å jobbe for å bli litt bedre, føles disse ofrene så små og ubetydelige. I det lange løp, vet jeg at det er lite som gjør meg mer lykkelig enn å oppnå de målene jeg har satt meg, og for de av dere som har sett den gleden jeg viser igjennom et godt stevne, må jeg bare spørre; Hvorfor kaste bort noe som gir en person mye glede?


Man må finne ut hva som motiverer en og ha det klart for seg til enhver tid. Det er helt nødvendig å påminne seg selv om både mål og motivasjon daglig.

Vel, en ting er å holde seg motivert igjennom perioder med medgang og oppturer. Dette er ingen kunst. Dette er noe alle kan klare, og det å holde seg motivert igjennom en god periode, gjør deg ikke til noen hverdagshelt, langt mindre noen god idrettsutøver. De virkelige hverdagsheltene, og også skikkelig gode idrettsutøverne, er de som klarer å grave frem motivasjonen i perioder hvor alt virker umulig og hele universet jobber imot dem.
Personlig har jeg noen hverdagshelter jeg ser opp til og som jeg liker å tenke på når jeg selv sliter med å finne motivasjonen:

Kjæresten min, Jørgen, fortjener tittelen hverdagshelt fordi han, til tross for stadig nye skader, en kropp som ikke vil samarbeide, og nesten-oppturer som har endt med store skuffelser igjennom tre år nå, fortsatt drar seg på trening hver dag, fortsatt klarer å holde motet oppe, stadig leter etter nye måter å bli bedre i kroppen og aldri har gitt opp drømmen om å komme tilbake til styrkeløften en vakker dag. Jeg vet ikke om noen som kjemper så tappert for å få et comeback i miljøet, eller som fortjener mer å gjøre det enn ham.
På dager hvor alt føles tungt, hjelper det enormt for meg å tenke på Jørgen. Hvis ikke han har gitt opp etter alt han har slitt med, hva gir meg da retten til å sette meg ned å synes synd på meg selv for at knebøyen er litt tung en dag?


Venninnen min, Marte Elverum, har fra den dagen jeg entret styrkeløftmiljøet for første gang, vært en av mine største inspirasjonskilder. Hun har en rå fysisk styrke som nesten ikke er til å forstå. Uten å gå rundt grøten, kan jeg vel si at min store drøm, er å kunne følge i hennes fotspor en dag, men for å kunne bli så sterk, finnes det ikke rom for unnasluntring. Med andre ord, er Marte en god motivasjon for meg til å dra rumpa mi på trening de dagene hvor sofaen er det eneste som frister.

               Lillebroren min kan jeg vel si har blitt en slags maskot for meg, og den mentale styrken hans og enorme gleden for små ting, er noe jeg forsøker å ta med meg hver dag. Selv om en treningsøkt har vært nærmest helræva, forsøker jeg å finne glede i de små, positive tingene, som for eksempel at teknikken var god, eller at jeg klarte å gjennomføre til tross for at det var tungt. Dette er ikke bestandig like lett, og det er derfor viktig for meg å presisere at jeg forsøker å ta dette med meg hver dag. Ikke bare på trening, men i livet generelt.
Det er tross alt de små gledene i livet som preger oss.

Min viktigste motivasjon har vært å tillate meg selv å være min egen største motivasjonskilde.

                Min aller største hverdagshelt, er meg selv. Selv om jeg har mine svakheter og tunge perioder hvor jeg kan trenge et dytt i rumpa, er det allikevel jeg som velger å gjøre en liten forskjell, legge inn en liten ekstra innsats når jeg kunne blitt hjemme og jobbet med å få sittemerkene i sofaen litt større og dypere i stede.
Det er jeg som klarer å hente frem motivasjonen min, enten i form av små og store hverdagshelter, motstandere, målsetninger, eller ren vilje.
Det er jeg som velger å ta fra meg selv muligheten til å velge bort det fornuftige.
Det er kun jeg som er min egen hindring.

Det er til syvende og sist bare jeg som kan gjøre en forskjell.

tirsdag 1. april 2014

Drømmer er ikke for tapere

                  Foto: Stian Jensen
Det er nok ikke til å legge skjul på at jeg er en drømmer. Spør du meg er det å tillate seg selv å drømme litt, en livsviktig hverdagsyssel og for å være helt ærlig, er jeg ganske sikker på at dette er noe alle gjør mer eller mindre konstant... Så jeg antar at vi alle er drømmere i noen grad. Vi har alle en eller annen drøm, men de fleste av oss våger ikke å gå lenger enn å bare drømme. Vi innfinner oss, slår oss til ro med bare en drøm, men hvorfor nøye seg med det? Hvorfor ikke forsøke å realisere den drømmen som du bærer så trofast i ditt hjerte?

Jeg har lenge sett på meg selv som en av disse; en liten jente med mange store drømmer. En som aldri ville gjort realitet av drømmene sine. En som fryktet at hun ikke ville bli akseptert, ikke ville like det hun så i andre enden, en som ikke følte seg god nok.
Foto: Stian Jensen
Heldigvis har jeg klart å finne meg til rette i en idrett, i et miljø, som sakte, men sikkert har gjort meg sterkere, mer selvsikker og har gitt meg en enorm tørst etter å bli en av de beste. Og selv om veien dit ennå er lang, fikk jeg i helgen bevist for meg selv at denne tørsten har kommet for å bli. Jeg kan ikke gi meg før jeg er på toppen. Det ligger ikke lenger i min natur.

Jeg har allerede fått kjenne på at den veien jeg har begynt å begi meg ut på, er lang og tung. Den bringer kanskje med seg mye smerte og tårer, men så opplever man plutselig i mellom slagene å finne en lenge etterlengtet styrke, jobbe seg forbi en milepæl, oppnå resultater man ikke engang hadde turt å drømme om, faktorer som bygger opp selvtilliten din, slik at du forstår at denne drømmen ikke lenger bare er en drøm. 
Man ser at all tiden og alt arbeidet man legger i denne drømmen, faktisk gir resultater og plutselig gir alt mening. 
Det er verdt det...



torsdag 27. februar 2014

Med blanke ark og fargestifter

Nok en dag med en masse plikter som skulle vært unnagjort, men som etter en times tid ble så kjedelig at jeg havnet på sofaen... igjen. For hva er vel bedre enn å slappe av når man endelig har noen timer fri?
Mens jeg saumfarte Det Store Internettet for litt inspirasjon til leiligheten (som jeg ikke hadde tenkt å gjøre noe alvor av før IHVERTFALL i morgen), fikk jeg det plutselig for meg at jeg ville tørke støvet av de gamle fargeblyantene mine og teste gamle evner. 
Jeg har lenge hatt lyst til å tegne et bilde av meg og Jørgen, og i det siste har jeg fått for meg at det trengs litt farger i mitt ellers så nøytrale krypinn. 
Resultatet av dette plutselige innfallet, kan du se under.

Ettersom det er noen år siden jeg sist hadde fargeblyantene ute, var jeg litt rusten til å begynne med, men de sier at å tegne er som å sykle, så jeg kom sånn noenlunde inn i gamle takter igjen etterhvert.



Jeg hadde nesten helt glemt hvor avslappende og befriende det kan være å gå amok på papiret, så dette blir nok ikke det siste dere ser av "alternativ underholdning" fra min side.


FARGER ER GØY!!!


onsdag 26. februar 2014

RM - East 2014

Som enkelte sikkert har forstått etterhvert, er det ikke bare mat og interiør som interesserer denne jenta. I tillegg til skole og jobb er det en ting til som tar opp hverdagen min, nemlig styrkeløften. 

Etter en fiasko av et NM i november 2013, har jeg jobbet masse med å optimalisere teknikken i ulike løft, samt opprettholde styrken i benkpress og markløft med alternative øvelser, ettersom jeg bristet noen ben i hånda under NM.
Jeg deltok ganske nylig på et regionsmesterskap og søkte min revansje for NM. Resultatet fra dette stevnet ser du her: 



Foruten den kjempe brøleren jeg gjorde under siste marken min, var dette et drømmestevne. 
Man kan vel trygt si at jeg har lært å ikke feire før dommeren har godkjent løftet...
Huskeregel nr. 1: Hold på trykket!!!


For de av dere som ikke har noe særlig kjennskap til styrkeløft og kanskje føler dere litt grønne på feltet, så er dette en idrett hvor man konkurrerer i tre ulike løft: knebøy, benkpress og markløft. Altså er det ganske forskjellig fra vektløfting hvor man konkurrerer i olympiske løft (rykk, vendinger, støt, etc.) og strongman (hvor øvelsene kan variere fra løfting av stein, til farmers-walk, til flipping av dekk osv.).

torsdag 6. februar 2014

Din mat er din medisin

Det er en merkelig ting det med sykdom... Det kommer ALLTID på de minst egnede tidspunkt, og denne gangen er intet unntak. På lørdag skal jeg på regionsmesterskap i styrkeløft, og selv om ikke dette er noe superviktig stevne, hadde det vært allright å unngå at øyeeplene mine popper ut av øyehulene under knebøyen, grunnet tett skalle. Jeg bestemte meg derfor, etter en aldri så liten høneblund i dag, for å ta saken i egne hender og bryggingen av en fantastisk tryllemisktur ble igangsatt.

Skal vi tro på våre forfedre, skal både eplecidereddik, innhalering av vanndamp, tungepuss, granskudd og vår egen morgenurin, være sikre kurer mot influensa og forkjølelse. Personlig foretrekker jeg kveldsurinen min, for da har den fått godgjort seg hele dagen.
Næææææt! Mulig jeg er en smule sær og kresen når (ihvertfall) sistnevnte er et råd jeg helst lar stå uprøvd. Kanskje er jeg naiv når jeg fortsatt lever i den tro at mine gamle rutiner er de som fungerer, men disse har på en måte blitt et ritual som jeg må igjennom når sykdommen listig gjør sin innsats for å besette kroppen min.

Christina's oppskrift mot demoniske sykdommer:
1 stk god natts søvn
1 god dose pleie
4 kopper glovarm toddy
1 stk varm dusj
1 par lune termotøfler
Spe på en generøs mengde mat
5ss kjærlighet (har du ikke dette for hånden, kan du alltids erstatte det med 1dl innkrevd oppmerksomhet via telefon, facebook, eller andre sosiale medier)
2 kopper vitaminvann
1 neve Omega3 og antioksidanter
2 l vann
1 stk tykk dundyne
5 stk feelgood filmer
og til slutt
1 klype stakkarslighet med et dryss selvmedlidenhet på toppen.

Siden jeg bor alene i år og dermed ikke har noen til å pleie meg når jeg er syk, ble jeg, som nevnt tidligere, nødt for å stå for pleien selv i dag. Etter skolen bar det derfor rett hjem i seng før jeg med dyna godt pakket rundt meg, klarte å kravle meg ut i dusjen.
Matlaging for en som generelt er lite glad i å lage mat, blir ekstra tiltak når man ikke er i form, men etter en liten omgang i bokseringen med viljen min, karret jeg meg ut på kjøkkenet og lagde denne thaisuppen:


Oppskriften finner du på Mjuuugly's blogg
Jeg tilsatte laks i terninger.

Denne gjør godt nedover en sår hals og tilfredsstiller krevende smaksløker.

Som en enkel løsning på min manglende apetitt, lagde jeg også to omganger med proteinbarer som jeg har småspist i løpet av dagen. Det ble (takk og lov) nok igjen til at jeg har drivstoff på stevnedagen til halga og kanskje også en smakebit til prinsen min når jeg ankommer Oslo i morgen.


Oppskrift på nøttebar:
En stor kopp nøtter av ønsket type (jeg brukte hvalnøtter, paranøtter, hasselnøtter, peanøtter og cashewnøtter)
1 ss honning
1 ss sukrin
1 ts kanel
1ts kardemomme
1 sjokoladeplate (70-80% kakao)
1 kopp peanøtter
4-5 ss. linfrø
1-2 scoops proteinpulver av ønsket smak (jeg har brukt denne)
1 dl vann

Fremgangsmåte:
1) Grovhakk nøtteblandingen og bland den ut med honning, linfrø, sukrin, kanel og kardemomme.
2) Fres nøtteblandingen i panna i et par minutter til honningen og sukrinet har smeltet inn i blandingen.
3) Peanøtter, proteinpulver og vann kjøres i blender til det får en peanøttsmøraktig konsistens.
Dette blandes sammen med nøtteblandingen og fordeles jevnt ut over en form på ca. 12x25cm.
La hvile kjølig.
4) Sjokoladen smeltes i vannbad og heldes over den stivnede blandingen. Plasser så det hele i fryseren i 30-60 min. 
5) Når blandingen har stivnet slik at den ikke faller fra hverandre når du vender den ut av formen (den vil fortsatt være litt seig), ruter du den opp i ønsket størrelse.
Jeg fikk seks barer.



Oppskrift på browniebar:

Ca. 90g. proteinpulver (sjokolade-, vanilje-, coocies & cream-, eller nøttesmak) og 10g. kakaopulver (Fordelingen av dette er frivillig, men det skal til 
sammen utgjøre 100g. tørt pulver).
2 egg
200g. havregryn
1 kopp peanøtter
3ss. linfrø
4dl. skummet melk
1ss. sukrin
1ts. kanel
1ts. kardemomme
1/2 sjokoladeplate (70-80% kakao)

Fremgangsmåte:
1) Peanøtter, egg, melk og ca. 180g av havregryna kjøres i blender til "peanøttsmør". 
2) Det tørre pulveret, linfrø, sukrin, kanel og kardemomme vendes inn i blandingen og resten av havregrynet tilsettes etter at blandingen er tatt ut av blenderen.
Skulle du ønske det, kan du gjerne vende inn noen hele peanøtter i blandingen.
3) Stekes i forvarmet ovn på 160 grader i 30-35 min.
4) Når "kaken" er ferdig, lar du den hvile et kjølig sted.
5) Rut opp "kaken" i ønsket størrelse.
6) Kokesjokoladen smeltes i vannbad (tilsett gjerne peanøtter) og smøres på den nedkjølte "kaken"

Jeg fikk 24 barer.


Men nå over til trinn 2 i oppskriften min mot demoniske sykdommer - en god natts søvn.
Nattinatt verden!