"Du er hva du spiser" sier de...

Den siste tiden har hodet mitt for det meste sirkulert rundt styrkeløft, styrkeløft og enda mer styrkeløft. Kanskje fordi det er en utrolig fet idrett, men mest sannsynlig fordi Nordisk mesterskap i Island nærmer seg med stormskritt. Nå er det faktisk under en uke til jeg står på plattingen på mitt aller første internasjonale mesterskap på veiene av meg selv, Norge og klubben i mitt hjerte, Oslo Styrkeløftklubb.

Blant tankene som har svirret i mitt lille hode, er det verdt å nevne at jeg har hatt et ønske om å begynne med en matplan som kan gi meg mer kvalitet i den næringen jeg dytter i brødsaksa mi. Dette i et håp om å få mer kvalitet i treningen (og jeg ville løyet om jeg hadde sagt at frynsegodene om en strammere kropp ikke har streifet tankene mine, så jeg vil anta at det også hører med).

Og med en slik plan, eller diett som noen kanskje vil kalle det, følger naturligvis visse restriksjoner, som igjen medbringer ustoppelig fantasering om alt det man IKKE kan spise. Heldigvis har jeg hatt min gode venninne Annette med meg i prosessen sånn at jeg ikke trenger å lide i stillhet. 

Det vanskeligste å takle så langt, har vært det intense sukkersuget, noe jeg igjennom et titalls ganger, har forsøkt å løse med å lage en liten omgang proteinpannekaker. Resultatet har, som du kan se, vært svært sprikende, men jeg begynner å nærme meg noe som kan kalles pannekaker ihvertfall.

Dette var mitt første forsøk på proteinpannekaker. Ikke så alt for fjernt fra en pannekake dette her?

Det ble ihvertfall en fantastisk god grøt da!

Og dette var den siste runden min. Nærmer seg - oppskriften finner du her.

Det andre som har sirkulert i mitt lille hode, er selve løftingen, konkurransen, det som skjer på plattingen, når det virkelig gjelder. Jeg har vært igjennom alle mulige scenarier for hva som kan skje mens jeg står alene på plattingen i Island for å vise hva jeg er god for. Bare meg, tre dommere, tre lamper - vil de være hvite, eller røde? En million tanker svirrer konstant rundt og jeg gjør mitt for å holde nervene på en armlengdes avstand. Midt oppi alt dette, titter en god venn og et stort forbilde innom disse tankene, og jeg klarer å innhente ny motivasjon når jeg ser denne filmen av Bo Andre Bergan som under Senior NM i år, kjempet til sist slutt i et tappert forsøk på å hente hjem gullet. Et prakteksempel på at ingen unnskyldninger er gode nok for ikke å jakte på drømmen sin.