Det er nok ikke til å legge skjul på at jeg er en drømmer. Spør du meg er det å tillate seg selv å drømme litt, en livsviktig hverdagsyssel og for å være helt ærlig, er jeg ganske sikker på at dette er noe alle gjør mer eller mindre konstant... Så jeg antar at vi alle er drømmere i noen grad. Vi har alle en eller annen drøm, men de fleste av oss våger ikke å gå lenger enn å bare drømme. Vi innfinner oss, slår oss til ro med bare en drøm, men hvorfor nøye seg med det? Hvorfor ikke forsøke å realisere den drømmen som du bærer så trofast i ditt hjerte? Jeg har lenge sett på meg selv som en av disse; en liten jente med mange store drømmer. En som aldri ville gjort realitet av drømmene sine. En som fryktet at hun ikke ville bli akseptert, ikke ville like det hun så i andre enden, en som ikke følte seg god nok.
Foto: Stian Jensen
Heldigvis har jeg klart å finne meg til rette i en idrett, i et miljø, som sakte, men sikkert har gjort meg sterkere, mer selvsikker og har gitt meg en enorm tørst etter å bli en av de beste. Og selv om veien dit ennå er lang, fikk jeg i helgen bevist for meg selv at denne tørsten har kommet for å bli. Jeg kan ikke gi meg før jeg er på toppen. Det ligger ikke lenger i min natur. Jeg har allerede fått kjenne på at den veien jeg har begynt å begi meg ut på, er lang og tung. Den bringer kanskje med seg mye smerte og tårer, men så opplever man plutselig i mellom slagene å finne en lenge etterlengtet styrke, jobbe seg forbi en milepæl, oppnå resultater man ikke engang hadde turt å drømme om, faktorer som bygger opp selvtilliten din, slik at du forstår at denne drømmen ikke lenger bare er en drøm. Man ser at all tiden og alt arbeidet man legger i denne drømmen, faktisk gir resultater og plutselig gir alt mening. Det er verdt det...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar