Kaptein på ditt eget skip

Nå skal jeg stille deg noen spørsmål som det er viktig at du svarer ærlig på. Ikke for min del, men for din egen. Har du en drøm? Et større (eller mindre) mål som du verker etter å nå? Har du strebet etter å nå dette målet lenge, eller er det en mer svevende, litt udefinert drøm?   Uavhengig av dette, vil du være avhengig av å mestre kunsten å stykke opp det hele,   for hvis jeg ikke er helt på tyttebærtur nå, så vil jeg anta at dette målet kanskje er hva vi kan kalle «utenfor rekkevidde» akkurat nå. Det vil ikke si at du skal gi opp, eller at det vil være umulig for deg å nå dit du ønsker. Snarere tvert imot. Det er fantastisk hvis du tillater deg å være en drømmer. Jeg vil faktisk tørre å påstå at dette er livsviktig. Det er viktig for livsgleden til et menneske at man har noe å strebe etter. Og når du har nådd dette målet, må du finne deg et nytt mål.

Så, det at målet ditt kanskje er en smule ambisiøst, vil ikke si at du skal legge det på hylla. Det vil bare si at kanskje du skal tillate deg å være såpass realistisk at du må finne mindre delmål som kan hjelpe deg på veien til å nå det endelige målet ditt. Stykke det opp, slik at du hele tiden vil kunne se at du er et skritt nærmere. Akkurat som med en pizza. Du kaster deg gjerne ikke over hele pizzaen på en gang, men stykker den opp, sånn at du for hver fullførte bit, vil kunne se at du er litt nærmere å ha fullført det hele. Am I right?

Hvorfor er dette viktig? Jo, for å klare å holde deg motivert. For at ikke veien skal virke så ufattelig lang, og for at du skal evne å glede deg over de mindre prestasjonene også.


"Det er viktig for livsgleden til et menneske at man har noe å strebe etter. Og når du har nådd dette målet, må du finne deg et nytt mål."

Etter mitt siste stevne er det en skam at jeg ikke har publisert dette innlegget tidligere. Jeg har nemlig en stor drøm. En drøm om å bli blant de beste i min «kategori». Om dette noen gang kommer til å skje, er det umulig å vite, og folk må gjerne si at dette er et overambisiøst mål å sette seg, men er det ikke opp til meg hva jeg ønsker å jobbe for? Kan ikke jeg få lov til å kjempe de kampene som kreves for å prøve å nå dit? Det er klart jeg også ser at dette er et veldig ambisiøst og kanskje til og med uoppnåelig mål, men det hindrer meg ikke i å prøve. Til å begynne med, følte jeg at det hele virket håpløst og at jeg kanskje en vakker dag kunne hevde meg som veteran i miljøet. Det var motivasjonen jeg måtte klamre meg til da. I dag motiverer det meg mer enn noe annet at jeg vet at veien er lang og tung og at jeg genetisk sett ikke vil kunne bli ordentlig god. Trangen til å motbevise de oppfattelsene jeg selv var av til å begynne med, er en utrolig god hjelp på veien, men selvfølgelig har jeg vært nødt for å sette meg delmål for å komme meg hit jeg er i dag. Og jeg gjør det enda.

I perioder, holder det med delmål som går ut på at jeg skal prestere godt på et stevne o.l., men i perioder hvor treningen er tung, og motivasjonen mer eller mindre uteblir, må jeg ta en uke, og innimellom til og med en dag av gangen.   «Målet for denne uka er å gjennomføre alle øktene»,    «Målet for i dag er å gjøre litt mer enn motstanderne mine»,      «Jeg kan ikke droppe en økt. Det vil gi motstanderne mine en hel dags forsprang».

Nå lurer du kanskje på hvorfor jeg rabler i vei om dette.
Jeg skriver dette fordi jeg nylig nådde flere av mine delmål. Mål som jeg ikke hadde innbilt meg og nå så fort, men som allikevel var viktig for meg å gjøre på akkurat dette tidspunktet.
På senior NM i slutten av mai, hadde jeg et utrolig viktig stevne for min egen del. Her visste jeg at det kom til å løfte mange sterke jenter i min klasse. Tre av dem var jeg fullstendig klar over at ville utklassere meg, et par var jeg sikker på å slå, mens noen av jentene var jeg veldig usikker på. Allikevel var jeg bestemt på å kjempe med nebb og klør for å holde disse løfterne bak meg, slik at jeg kunne sikre meg en fjerdeplass. Jeg klarte å holde disse løfterne bak meg, og en uheldig situasjon for storfavoritten i min klasse, sikret meg til og med en tredjeplass.
Målet om pallplass på senior NM var derfor i boks lenge før forventet.
I tillegg klarte jeg målet mitt om 400kg totalt, som var en milepæl som jeg hadde sett for meg å nå enda senere enn dette. Dette sikret meg også en plass i det nordiske mesterskapet til høsten. En utrolig stor begivenhet for meg. Jeg fikk noen fine perser i både bøy og mark.
Jeg strakk nok en gang ikke til i benken og havnet under min personlige rekord her, noe som hjemsøker meg.
Utenom 90kg i benkpress, tok jeg flere av mine delmål allerede på dette stevnet, noe som bringer meg til poenget mitt, som er at jeg for første gang på lenge, ble sittende helt uten noen større delmål. Jeg merket omtrent umiddelbart at dette hadde en utrolig negativ innvirkning på motivasjonen min, og til tross for at jeg i samarbeid med Jørgen, har klart å sette meg nye, realistiske delmål for tiden fremover, har jeg ikke helt klart å hente frem den lille gnisten som jeg hadde før NM igjen.
Det er lett å snakke om motivasjon, drømmer og mål i gode perioder, og det er lett å glemme hvor tunge de tunge periodene kan være. Heldigvis er det ikke så lett å glemme hvor gode de gode periodene kan være, så for alle dere som er i samme synkende båt som meg akkurat nå; fortsett å kjempe for å tette det hersens hullet og få vannet ut av båten, for hvis en ting er sikkert, så er det at vi mer enn gjerne vil holde oss flytende.

Her finner du en liten snutt fra stevnet mitt:

https://www.youtube.com/watch?v=oWmEq-R3FJ8