Med treningen som religion

Klokken er slagen 17.30 og det røde toget tøffer rolig inn på stasjonen. Dørene åpnes og du veltes over ende av utålmodige sjeler som vil hjem til sine lune sofaer og nyte et varmt måltid og noen late timer foran TV'en, før dagen i dag spilles i reprise i morgen. Strømmen av mennesker er som en lenke, og du slepes ufrivillig med. Dere passerer det lokale gymet og oppmerksomheten din suges mot det store, blanke vinduet, og med makt, klarer du å bryte lenken og du blir stående og se inn. Du ser de store, skumle treningsapparatene som danner et rom som minner faretruende om et torturkammer. De svette menneskene som løper som noen gale i et forsøk på å fange gulrøttene som henger foran nesene på dem. De store loddene av noen vekter, som blir løftet opp, for så og legges ned igjen, løftes opp og legges ned igjen... og igjen... og igjen... Og dette gjør disse menneskene ukentlig! Kanskje til og med daglig! Tortur av egen fri vilje... På jevnlig basis... "For et liv" tenker du, men du blir stående og skue fascinert over den merkelige folkemengden. Det er noe annerledes med disse menneskene. De er fanget, men ser samtidig så fri ut.

Selv om hver fiber i kroppen din stritter i mot, begynner bena dine å bevege seg. Til å begynne med ganske rolig, men så tar de over all kontroll, og hvert skritt er litt mer bestemt enn det forrige. Døra til gymet kommer stadig nærmere og før du vet ordet av det, står du iført treningstøy og har vekter på ryggen. Det går opp for deg at nå er det for sent å snu. Du er nå fanget i din egen jakt på din egen gulrot, og du skjønner at dette er en jakt du ikke kommer til å komme ut av igjen.

For deg som kjenner deg igjen i dette, ser du antakelig på deg selv som en dyrker av treningen.

Spørsmålet er bare hvilken religion du hører til. Det finnes jo så mange. Vi har blant annet styrkedommen , hvor 1. bud lyder som følger: "Du skal ikke klage, bare løfte". Kondislam hvor man dyrker alt som kan gi en pustevansker, og hvor konstant trening i flere timer, er noe som foretrekkes. Crossfitisme der det helligste av det hellige er å være best i alt. Og selvfølgelig De Tre Store, som baserer seg på rytme, eleganse og perfeksjon. Nemlig dansisme, turndom og akrobatisme. 

Innenfor hver religion finnes det utallige ulike leveregler og teknikker, og med dette følger det selvfølgelig også utallige ulike meninger om hva som er den "korrekte" måten å gjøre ting på. Ikke nok med det, men som trofaste følgere av vår religion, følger vi byttet vårt med sultne blikk, og med ville håp om å hjernevaske så mange nye, uvitende og naive stakkarer som mulig, slik at vår tro vil bli den største.

Som i alt annet, finnes det ekstremister også innenfor den idrettslige tro, og de fleste av disse kamuflerer seg som hobbymosjonister for å gli inn i folkemengden, mens et mindretall gjør alt de kan for å gjøre skillet mellom amatør og mester så tydelig som overhodet mulig. Innenfor begge gruppene, finner vi to egne kategorier for ekstremister. Vi har ViktigPetter'ne, som angriper deg når du minst venter det, for så å bombardere deg med kommentarer om alt du har gjort feil på treningen din hittil i dag. Dette høres kanskje ille nok ut for de som ennå ikke har opplevd dette, men tro meg; Dette er en av de mindre barbariske måtene ekstremistene trår frem på. Vi har nemlig også De Nådeløse. Deres måte å trå frem på er så hinsides ondskapsfull, at det får det til å gå kaldt nedover ryggen på enhver som har opplevd dette. De måler deg fra topp til tå, registrerer hver eneste bevegelse du gjør, gir deg et giftig blikk, snur seg til flokken sin og... himler med øynene. Teknikken din kan være aldri så fin den, men har du først vært så uheldig å havne i en av De Nådeløse's synsrekkevidde, vil du fort merke at alt som utøves på noen annen måte enn hva de dyrker, anses som tåpelig og høyst religiøst ukorrekt. Og dette er ikke noe du kan argumentere deg bort ifra. Deres måte er den eneste måten...

Et sted på veien, har disse ekstremistene glemt bort at trening for noen ikke bare er for treningens skyld. Nei, for noen handler det om så mye mer... For noen handler det om IDRETT. Og det ikke alle har forstått, er at ulike idrettsgrener, krever ulik gjennomføring av ulike øvelser for at utøveren skal kunne bli best mulig i sin gren.

Senest i går, opplevde jeg å møte på De Nådeløse. Jeg hadde en helt vanlig treningsøkt med bøy og benk, og det første jeg opplevde, var en giftig kommentar fra treneren til en som trente ved siden av meg, om at det var "helt unødvendig å gå noe dypere enn 90grader i kneleddet i en knebøy", og at han syntes "det å dabbe i bunn, gjorde at repetisjonene ble for raske". Dette var ord som aldri ble sagt direkte til meg, men han kunne like gjerne festet en lapp i panna mi med påskriften "I'M DOING THIS ALL WRONG", fordi det var så tydelig at kommentarene var rettet mot mitt lille hjørne. Til informasjon, så er det høyst nødvendig for enkelte (gjerne flere også) å bøye med mer enn 90grader i kneleddet. Det er nettopp det øvelsen går ut på. Hensikten med treningen forsvinner på en måte litt, hvis du trener øvelsen grunnere enn hva den må være for å få løftet konkurransegodkjent... Men ingen sure miner herfra altså.

Litt senere i økta, etter jeg hadde kjørt benk, fikk jeg høre fra en annen, som heldigvis lever i omtrent samme tro som meg, at noen klassekamerater hadde kommentert oppspennet mitt i benken og mente at jeg kommer til å ødelegge meg selv en dag. Ja vel. Hvis du helt ærlig mener det, så hvorfor ikke komme til meg og fortelle meg det i stedet for å si det til flokken din? Hadde jeg vært totalt clueless på hva det er jeg driver med, er sjansene for at jeg hadde funnet ut dette på egenhånd, før jeg faktisk ville ødelagt meg, minimale, så lenge ingen sier ifra!

Nå skal det sies at jeg er såpass trygg på det jeg gjør, at De Nådeløse's håpløse forsøk på å vippe meg av pinnen, stort sett er forgjeves. Men situasjonene fikk meg til å tenke på hvordan dette har blitt et stadig økende problem. For en ny og litt usikker person, vil dette antakelig føles så ubehagelig, at sjansene for at personen kommer tilbake, er minimale. I stede for å hviske og tiske dersom noe ser skadelig ut, hvorfor ikke gå bort å hjelpe personen? I stede for å hovere over de nye, hvorfor ikke ønske dem velkommen? I stede for å forsøke å hjernevaske alle til å tro at kun en måte er korrekt, hvorfor ikke åpne seg og være litt nysgjerrig på hvordan andre trener? I stede for å fryse ut, eller mobbe de som har valgt en helt annen "religion", hvorfor ikke ta lærdom og inspirasjon fra deres "leveregler"? Kanskje kan du bruke løping på en måte i treningen din for å få økt eksplosivitet i muskulaturen? Kanskje kan du bruke styrketrening for å bedre tråkket ditt på sykkel? Kanskje kan du til og med gjøre noe helt annet til en forandring, bare for å holde motivasjonen oppe?

Vi har da alle vært "rene" en gang, men den plutselige økningen av selvtillit som treningen fører med seg, kan for noen bli så overveldende, at de mister en bit av seg selv på veien og deres nye religion begynner sakte men sikkert å ta over plassen til deres gamle personlighet. 

Hensikten min med dette innlegget, er ikke å rette noen finger mot noen spesifikke grupper i samfunnet, men snarere å åpne øynene for de av dere som kjenner dere angrepet av det jeg til nå har skrevet. Kanskje tenker dere dere om to ganger, før dere stirrer den stakkars, nye, litt usikre personen i hjørnet, i senk, eller skremmer vekk alle de ivrige sjelene som faktisk har turt å våge seg inn på gymet, tross alt ubehag de vet det vil kunne medføre. For når alt kommer til alt, samme hvilken religion vi måtte høre til, er vel målet vårt å få så mange som mulig opp av sofaen og inn på gymet?