And so the countdown begins...

Nå er det bare snakk om timer før det braker løs i Island, og mange flotte løftere har tatt turen for å gjøre Keflavik utrygt.

Klokken 10.00 (lokal tid), eller 12.00 norsk tid i morgen, sitter jeg antakelig på en stol i en lokal gymsal, med headphones godt trykt ned over ørene mine mens det pumper sint musikk igjennom øregangene, og en gærning står og surrer knebind så hardt han makter rundt de små kneskålene mine. Og DA er det igang. Meg mot stanga og vektskivene, ni løft og et intenst ønske om nye perser.

Tilbakeblikk til A-kurs når jeg enda var ganske fersk med utstyret.

Jeg må innrømme at det man kan kalle konkurransenerver så langt har uteblitt, men nå mens jeg sitter her og visualiserer og deler denne begivenheten med deg, kjenner jeg at jeg tillater nervene å komme krypende.
Alt kan skje i styrkeløft med utstyr. Resultatet behøver ikke være gitt fra start. Storfavorittene kan gjøre skjebnesvangre brølere, mens underdogsa kan ha sitt livs prestasjon.
Frem til nå har jeg nok forsøkt å innbille meg selv at jeg er her for å konkurrere mot meg selv, men mens jeg rabler ned en haug med ord på PC'en, går det opp for meg at jeg bryr meg litt mer om de andre løfterne enn jeg har tillat meg selv å tro.

Vel, alt forarbeid er allerede unnagjort, så nå er det ikke mer jeg kan gjøre enn å vente. Og i morgen, gjøre mitt aller beste!

Håper på like bra krutt i bøyen i morgen, som det var på NM på Storefjell

Enn så lenge får du vente i spenning, mens du heier på meg og mine lagkamerater og gjerne også følge med her, hvis du ønsker å følge oss live, i stede for å se på oppsummeringa som kommer i etterkant :)

"Fortsett å svømme..."

For de som kjenner meg, er det ikke akkurat siste nytt at jeg kan være en smule distré iblant. For dere som ikke kjenner meg så godt, kan jeg meddele at det ikke akkurat kommer overraskende for enkelte når jeg nå informerer om at jeg tydeligvis ikke var helt forberedt til skolestart. Vent, vent! Før du trekker noen slutninger, vil jeg du skal lese videre.

Alt forarbeidet var grundig gjort det altså… trodde jeg, helt til en liten fugl hvisket til meg at jeg hadde glemt å søke hos Lånekassen om studiepenger :O Hakeslepp

Ikke rart alle andre fikk pengene sine før meg!!!

Vel, når verden går deg imot, sies det at man skal

«fortsett å svømme, fortsett å svømme, fortsett å svømme, svømme, svømme. Hva gjør vi nå? Jo, svøm, svøm…»

                                                                                                                                                           Dory

Jeg har derfor forsøkt å se bort ifra at de pengene hadde vært en stor hjelp i Island, nødvendige i forhold til å betale nødvendigheter som husleie, mat, trening, pluss pluss og ville smakt veldig søtt på min sparekonto. Merkelig er det, at uansett hvor langt bak i glemmeskuffen du prøver å dytte de skitne sokkene, vil «problemet» liksom ligge og gnage bakerst i hjernebarken allikevel.

Så denne meldingen her var utrolig god å våkne til på morgenkvisten:

Proteinlapper

Her er oppskriften jeg lovte på proteinlappene/pannekakene som jeg omsider har klart å få til. Ikke bare henger de sammen etter steking. De smaker også kjempe godt! Se der! To fluer i en smekk! Hvem hadde trodd det?

Du trenger:
1 banan
50g. havregryn
2-4 ss. vann eller skummet melk
1 egg
1-2 ss. Sukrin
1/2-1 dl. Bakepro (bakeprotein)
50g. mager kesam (ev. mager vanilje kesam)
40g. bær (etter ønske)
1/2-1 ts. fett til steking (personlig foretrekker jeg Cocosa)

Fremgangsmåte:
1) La væske (vann/melk) svelle en liten stund med havregryn - helst over natten.
2) Rør inn egget og mos deretter bananen inn i blandingen.
3) Tilsett Sukrin og Bakepro (ev. litt salt om ønskelig)
Dersom blandingen blir veldig fast, tilsetter du litt mer væske til du får ønskelig konsistens - IKKE for flytende! Da får du grøt, ikke pannekaker.
4) Smør litt av fettet ut i pannen og doser tre-fire små lapper i pannen av gangen.
5) Serveres med mager kesam og bær

Tips: Når jeg vil ha kesamen noe søtere, tilsetter jeg noen dråper vaniljeessens og litt sukrin. Nom nom!

"Du er hva du spiser" sier de...

Den siste tiden har hodet mitt for det meste sirkulert rundt styrkeløft, styrkeløft og enda mer styrkeløft. Kanskje fordi det er en utrolig fet idrett, men mest sannsynlig fordi Nordisk mesterskap i Island nærmer seg med stormskritt. Nå er det faktisk under en uke til jeg står på plattingen på mitt aller første internasjonale mesterskap på veiene av meg selv, Norge og klubben i mitt hjerte, Oslo Styrkeløftklubb.

Blant tankene som har svirret i mitt lille hode, er det verdt å nevne at jeg har hatt et ønske om å begynne med en matplan som kan gi meg mer kvalitet i den næringen jeg dytter i brødsaksa mi. Dette i et håp om å få mer kvalitet i treningen (og jeg ville løyet om jeg hadde sagt at frynsegodene om en strammere kropp ikke har streifet tankene mine, så jeg vil anta at det også hører med).

Og med en slik plan, eller diett som noen kanskje vil kalle det, følger naturligvis visse restriksjoner, som igjen medbringer ustoppelig fantasering om alt det man IKKE kan spise. Heldigvis har jeg hatt min gode venninne Annette med meg i prosessen sånn at jeg ikke trenger å lide i stillhet. 

Det vanskeligste å takle så langt, har vært det intense sukkersuget, noe jeg igjennom et titalls ganger, har forsøkt å løse med å lage en liten omgang proteinpannekaker. Resultatet har, som du kan se, vært svært sprikende, men jeg begynner å nærme meg noe som kan kalles pannekaker ihvertfall.

Dette var mitt første forsøk på proteinpannekaker. Ikke så alt for fjernt fra en pannekake dette her?

Det ble ihvertfall en fantastisk god grøt da!

Og dette var den siste runden min. Nærmer seg - oppskriften finner du her.

Det andre som har sirkulert i mitt lille hode, er selve løftingen, konkurransen, det som skjer på plattingen, når det virkelig gjelder. Jeg har vært igjennom alle mulige scenarier for hva som kan skje mens jeg står alene på plattingen i Island for å vise hva jeg er god for. Bare meg, tre dommere, tre lamper - vil de være hvite, eller røde? En million tanker svirrer konstant rundt og jeg gjør mitt for å holde nervene på en armlengdes avstand. Midt oppi alt dette, titter en god venn og et stort forbilde innom disse tankene, og jeg klarer å innhente ny motivasjon når jeg ser denne filmen av Bo Andre Bergan som under Senior NM i år, kjempet til sist slutt i et tappert forsøk på å hente hjem gullet. Et prakteksempel på at ingen unnskyldninger er gode nok for ikke å jakte på drømmen sin.