Den siste
tiden har jeg tenkt mye på motivasjon. Du vet, den drivkrafta som får oss til å
gjenta den samme tingen titusentalls ganger, som får oss til å reise oss igjen,
til tross for at vi er helt knekt, som får oss til å kjempe oss igjennom
motgang og smerte, bare for å bli bittelitt bedre, som gjør at vi er villige
til å feile gang på gang… på gang, men allikevel ikke gi opp før vi har kommet
oss dit vi ønsker å være.
 |
| Ukas Smiley |
Igjennom det
siste året, hvor jeg har valgt å begynne å satse ordentlig på styrkeløften, har
jeg opp til flere ganger fått spørsmål om hvordan jeg klarer å holde meg
motivert når så mye av fritiden min går til trening, og spesielt etter at jeg
flyttet til Elverum hvor jeg ikke har styrkeløftmiljøet rundt meg på samme måte
som jeg har hatt i både Oslo og Lillehammer.
Lenge syntes
jeg dette var et spørsmål som var vanskelig å besvare. Jeg forsøkte å gi gode
svar, men kjente ofte at jeg selv ikke var helt overbevist om at svarene jeg
gav var sanne, for svaret bør jo være ganske enkelt… «Fordi jeg elsker det jeg
gjør.»
Og nå tenker
dere sikkert at hvis jeg ikke elsker det jeg gjør, hvis det svaret var en løgn,
hvorfor holder jeg da på med nettopp styrkeløft?
Saken er den
at nå er ikke lenger dette svaret en
løgn. Nå elsker jeg virkelig å gjøre
det jeg gjør, men jeg hadde en lengre periode hvor jeg ikke gjorde det, hvor
jeg ikke var helt sikker på om jeg hadde funnet min plass, hvor jeg slet med å
slå meg til ro med tanken på at dette var det jeg skulle drive med, som jeg
skulle vie all min fritid til. Og jeg kan selvfølgelig fortsatt ha perioder
hvor jeg hater å dra på trening, hvor jeg hater at jeg er låst, hvor jeg hater
at dagene mine allerede er planlagt for meg flere uker i forvegen, hvor jeg
hater at livet mitt er så forutsigbart, men i perioder som nå, hvor nesten alt
jeg vil, er å jobbe for å bli litt bedre, føles disse ofrene så små og
ubetydelige. I det lange løp, vet jeg at det er lite som gjør meg mer lykkelig
enn å oppnå de målene jeg har satt meg, og for de av dere som har sett
den gleden jeg viser igjennom et godt stevne, må jeg bare spørre; Hvorfor kaste bort
noe som gir en person så mye glede?
Man må finne ut hva som motiverer en og ha
det klart for seg til enhver tid. Det er helt nødvendig å påminne seg selv om både mål og motivasjon daglig.
Vel, en ting
er å holde seg motivert igjennom perioder med medgang og oppturer. Dette er
ingen kunst. Dette er noe alle kan klare, og det å holde seg motivert igjennom
en god periode, gjør deg ikke til noen hverdagshelt, langt mindre noen god
idrettsutøver. De virkelige hverdagsheltene, og også skikkelig gode idrettsutøverne, er
de som klarer å grave frem motivasjonen i perioder hvor alt virker umulig og
hele universet jobber imot dem.
Personlig
har jeg noen hverdagshelter jeg ser opp til og som jeg liker å tenke på når jeg
selv sliter med å finne motivasjonen:
Kjæresten min, Jørgen, fortjener tittelen hverdagshelt fordi han, til
tross for stadig nye skader, en kropp som ikke vil samarbeide, og
nesten-oppturer som har endt med store skuffelser igjennom tre år nå, fortsatt drar
seg på trening hver dag, fortsatt klarer å holde motet oppe, stadig leter etter
nye måter å bli bedre i kroppen og aldri har gitt opp drømmen om å komme
tilbake til styrkeløften en vakker dag. Jeg vet ikke om noen som kjemper så
tappert for å få et comeback i miljøet, eller som fortjener mer å gjøre det enn
ham.
På dager
hvor alt føles tungt, hjelper det enormt for meg å tenke på Jørgen. Hvis ikke
han har gitt opp etter alt han har slitt med, hva gir meg da retten til å sette
meg ned å synes synd på meg selv for at knebøyen er litt tung en dag?
Venninnen min, Marte Elverum,
har fra den dagen jeg entret styrkeløftmiljøet for første gang, vært en av mine
største inspirasjonskilder. Hun har en rå fysisk styrke som nesten ikke er til
å forstå. Uten å gå rundt grøten, kan jeg vel si at min store drøm, er å kunne
følge i hennes fotspor en dag, men for å kunne bli så sterk, finnes det ikke
rom for unnasluntring. Med andre ord, er Marte en god motivasjon for meg til å
dra rumpa mi på trening de dagene hvor sofaen er det eneste som frister.
Lillebroren min kan jeg vel si
har blitt en slags maskot for meg, og den mentale styrken hans og enorme gleden
for små ting, er noe jeg forsøker å ta med meg hver dag. Selv om en
treningsøkt har vært nærmest helræva, forsøker jeg å finne glede i de små, positive tingene, som for eksempel at teknikken var god, eller at jeg klarte å
gjennomføre til tross for at det var tungt. Dette er ikke bestandig like lett,
og det er derfor viktig for meg å presisere at jeg forsøker å ta dette med meg hver dag. Ikke bare på trening, men i
livet generelt.
Det
er tross alt de små gledene i livet som preger oss.
Min viktigste motivasjon har vært å
tillate meg selv å være min egen største motivasjonskilde.
Min aller største hverdagshelt, er
meg selv. Selv om jeg har mine svakheter og tunge perioder hvor jeg kan trenge
et dytt i rumpa, er det allikevel jeg som velger å gjøre en liten forskjell,
legge inn en liten ekstra innsats når jeg kunne blitt hjemme og jobbet med å få
sittemerkene i sofaen litt større og dypere i stede.
Det er jeg som klarer å hente frem motivasjonen
min, enten i form av små og store hverdagshelter, motstandere, målsetninger,
eller ren vilje.
Det er jeg som velger å ta fra meg selv
muligheten til å velge bort det fornuftige.
Det er kun jeg som er min egen hindring.
Det er til
syvende og sist bare jeg som kan gjøre en forskjell.
